Utenforskap og livsmestring
Utenforskap og livsmestring
Dette er to begreper som stadig blir mer og mer populære i norske sosiale arenaer.
Vi skal motarbeide utenforskap og vi skal få bedre livsmestring. Ikke bare er disse to ordene beslektet, de griper inn i vår hverdag, hvordan vi tenker vi skal leve og setter spørsmålstegn til hva et godt liv er eller burde være. Jeg vil spørre, «hvem setter standarden»? Når går vi fra å være en som mestrer livet og blir til en som er utenfor. Utenfor hva, etter hvilke kriterier? Vi vil øyeblikkelig få et svar. Det er faktisk du selv som bestemmer om du føler deg utenfor på noe som helst område.
Sykdom og funksjonshemning
Jeg begynner min nye start på min blogg «Depresjonens-fornektelse», med å snakke som utenforskap og livsmestring. For jeg innser at min livsfilosofi, griper langt inn i disse to emnene. Emner som blir spesielt aktuelle for mennesker som sliter med å mestre de sosiale arenaer og faller inn i personlige vanskelige situasjoner. Mangelfull forståelse fra folk rundt enn, kan føre til utenforskap og skape en enda større utfordring når det kommer til å mestre det livet man lever. Spesielt når det livet blir sterkt påvirket av de fysiske og mentale begrensinger man måtte ha i hverdagen. Men, finnes det noen svar? Finnes det noen måte å nærme seg dette på som gjør livet lettere.
Fellesskapet
Jeg tror det. Jeg tror fellesskapet man føler med andre mennesker er den mest styrkende og berikende prosessen i seg selv for å skape livsmestring. Men, jeg vil ikke promotere dette som den eneste måten. Ens egen livsfilosofi og måte å forholde seg til omverdenen på er også viktig. Den er tyngre, vanskeligere og mer vilje avhengig. For den krever at du må finne ut hva som er rett for deg. Uten å måtte forholde deg til andres syn på det. Kanskje er det en middelvei i forståelsen av sammenhengen mellom livsmestring og utenforskap, en personlig situasjon som ikke egentlig er lik for noen, og at man må møte menneske der de er. Men, hva betyr det?
Å møte menneske der de er...
Er å erkjenne en ting. At du ikke er eksperten på andres liv. Den som vet mest og har best evne til å finne sin måte å leve på er du selv. Det eneste man egentlig trenger for å ikke komme utenfor, er mennesker rundt enn som inkluderer. Har takhøyde og ser hva man har av potensiale og behov knyttet til individet, utformet av individet selv. Men, så skal dette passe inn i livet til andre. Andre med andre motivasjoner, uten begrensninger som kanskje er driftige, viljesterke og målrettede. Som på arbeidsmarkedet, bedrifts målsettinger og utdanningsinstitusjoner. Sosiale arenaer som ikke har fokus på inkludering men på prestasjoner og resultater.
Hvordan gjør vi det i dag.
I dag har man arbeidsmarkedsbedrifter og yrkesgrupper som er mer kvalitative enn kvantitative i sin vurdering av individet. Der skapes utfordringer når det kommer til å være inkludert. I stor grad er det arbeidsmarkedsbedrift miljøet eller forskjellige omsorgs programmer de som fokuserer mer på individet enn resultatet. Selv i dagens helse institusjoner vil resulterer og grader av effektivitet spille inn.
Å finne seg selv i andres målsettinger.
Svaret må slik jeg ser det være personlig. Man blir aldri bedre enn hvor man legger listen. Så spørsmålet blir, «hvem setter listen og hvor havner den»? Den som bør sette listen er deg selv, men hvor listen havner er vi ikke alltid like flinke til å vurdere. Verken enn selv eller andre. Problemstillingen er at våre drømmer og vurdering av egen kapasitet kan være begrenset selv om vi kjenner oss selv bedre enn andre. Det er ikke bare hvem du er nå, men hva du tenker om deg selv og hvor realistiske dine drømmer er som er viktige i hvordan du møter livet. De utfordringer som er der og hva de burde føre frem til. Selv om du er den som setter listen og kanskje agenda så finnes det en verden der ute som nødvendigvis ikke deler din entusiasme for hva du mener er viktig i livet ditt.
Hvem bør man ta mest hensyn til.
Det optimale ville jo være at enkeltindividet fikk bestemme selv, men som vi har konstanter så er det ofte ikke mulig å skape de rammene rundt en person. Om det er mulig så er det ikke sikkert andre er villige til å ofre av sin egen tid og sine resurser for å skape den perfekte verden for andre. Hva nå det skulle være eller om det i seg selv er nødvendig. Er det realistisk å tenke at noen med begrensninger skal få alt tilrettelagt og er det noe de tjener på på sikt.
Vi vet vel egentlig svaret på det. Da faller pendelen tilbake på deg som individ. Hva er din livsfilosofi, hva drømmer du om og hvordan kan du skape eller på virke mennesker rundt deg til å gi deg det miljøet du mener du trenger.
Selvtillit
Jeg har bare ett svar på dette. At selvtillit innebærer å stole på seg selv, selv om verden rundt deg ikke tror dette er rett for deg. Hvorfor? Fordi ingen kan gjøre dine feil for deg. Tar du feil er dette en prosess i å lære hvordan man skal gå, og ingen lærte å gå uten gjør det selv, uten å falle mange ganger. Det er bare en ting som virkelig gir deg muligheter i livet. Det å falle og reise seg. Men, ofte faller vi og glemmer at selvtillit er en livsfilosofi. Der du vet at du definerer ditt egenverd, ikke andre. Du setter kriteriene for hva suksess er, ikke andre.
David Dominguez
depresjonens-fornektelse.com
26.09.2025